Pediatripraksis

Vi er her tross alt for å ha praksis, så da passer det seg kanskje med et innlegg om hva vi har gjort i praksis de siste tre ukene.
Nå er vi ferdig med pediatridelen av praksisen, neste del ut er akutt/intensiv.
Pediatridelen har bestått av praksis på helsestasjon, og praksis på barneavdeling og ambulatorij (emergency, som vi har skrevet om tidligere).

Et av rommene på barneavdelingen

Vi kan ikke skryte av å ha hatt en særlig selvstendig pediatrisk praksis.

Vi har på hvert sted hatt en "clinical mentor" som har hatt hovedansvar for å følge oss opp.

På helsestasjonen har dette fungert helt fint, da vi har vært med mentoren stort sett hele tiden.

På barneavdelingen, derimot, var mentoren avdelingssykepleier, som hadde mye administrative oppgaver, og med unntak av at vi hadde en samtale med henne den første dagen, har hun mer eller mindre vært fullstendig fraværende.

Vi føler at mentoren ikke tok på seg ansvar for oss som studenter, og sykepleierne tødde ikke særlig mer opp utover praksisperioden, så vi ble mye overlatt til oss selv, uten å bli inkludert. Det er utrolig, når man blir ignorert i dagesvis, hvor godt det gjør å bli snakket til av noen! Og selv det å få lov å re én seng føles som en seier.

Vi fikk likevel observert noe, særlig på ambulatorij (mottaks- og oppfølgingsrommene), hvor det var mange ålreite leger og en veldig inkluderende sykepleier, og fikk vært med på diverse ultralyder og kliniske legeundersøkelser, tatt EKG'er og blodprøver.

På helsestasjonen fikk vi heller ikke gjøre særlig mer enn å måle blodtrykk, høyde og vekt. Vi så på synsundersøkelser og sikkert hundre vaksinasjoner av alt fra småbarn til ungdommer på videregående. Vi kan alle skrive under på at det kriblet veldig i hendene etter å vaksinere, men vi fikk beskjed om at barna (selv de på 17 år) var for små til at vi kunne gjøre det.

Likevel sitter vi igjen med et bedre inntrykk fra helsestasjonen, for der forsøkte de fleste sykepleierne å kommunisere med oss, selv om ikke språkkunnskapene var like gode. Men med litt slovensk, litt engelsk/tysk/italiensk, mye tegnspråk, og en god dose humor, fikk vi snakket litt med alle :)

Været her blir bare deiligere og deiligere (ligger på 18-19 grader i skyggen), og vi håper den samme positive utviklingen skjer i praksis.

Vi har, tilsynelatende, fått en veldig grei kontaktperson fra skolens side i akuttpraksisen, så vi håper på et godt samarbeid med han, og at han kan videreformidle våre ønsker til avdelingene vi skal være på i tre uker fremover.

Stort sett ved godt mot,

hilsen oss fire i Slovenia.

Helgesysler

Byen vår, vi bor mellom kirketårnet og havna

Første helga begynte med at vi gikk en gåtur til to nabobyer, Piran og Portorož.
Gåturen begynte med at vi lekte Jeopardy med livene våre, fordi vi bestemte oss for å gå etter hovedveien. Dårlig idé. Etter en farlig (og fullstendig unødvendig) halvtime, tok vi omsider av på en kystvei uten biler, som først tok oss til Piran. Det er en nydelig, gammel kystby, hvor vi besøkte tre kaféer på en time, først for lunch, deretter kaffe, før det ble enda et kaffestopp et annet sted for å spise sjokoladepannekaker.
Været var upåklagelig, og det var glovarmt i solveggen.

Fra torget i Piran

Piran

Fra Piran gikk vi videre til Portorož ("Rosehavnen"), for å etter hvert finne bussen hjem igjen. Da var små jenteføtter trøtte, mens gutteføttene trasket hele veien hjem igjen også.



Dagen etterpå dro vi inn til hovedstaden, Ljubljana ("den elskede"). Vi satte oss på toget, som i seg selv var ålreit og med god standard, men det som er en times kjøretur med bil, tar 2,5 med tog. I tillegg til at tog koster €88 til sammen for oss fire, t/r. Å leie bil en dag koster litt over € 30. Neste gang blir det bil.

Ljubljanaturen begynte, som de fleste andre turer, med mat. Vi opplevde Slovenias utriveligste kelner, og ingen fikk helt hva de var ute etter, derfor bar det av gårde på en ny restaurant like etterpå.

Vi så Tromostovje, tre broer som er en stor attraksjon, og gikk langsetter elven som renner midt inni den kompakte bykjernen. Vi hadde planlagt såpass dårlig at vi kom frem i det butikkene (som var hovedmålet med denne turen) stengte. Heldigvis fikk vi dratt ut av hovedstaden på et stort shoppingsenter, så pengene fremdeles fikk bein å gå på.
Vi ser for oss at Ljubljana vil være nydelig når det blir grønnere rundt elven, og ønsker å dra tilbake på en litt mer planlagt tur, så vi får med oss utsikten fra den vakre borgen som ligger på en høyde inni byen.

Søndagen tilbragte vi på sykkelen, med å sykle til Kroatia. Vi luftet oss bare såvidt innenfor grensen, for å ha gjort det, men planlegger flere lengre turer dit senere. Sykkelturene (og forsåvidt gåturene) gjøres på Parenzana, en nedlagt jernbanelinje som strekker seg fra Italia til Kroatia. Et tureldorado som tar en gjennom vakre daler og fine tunneler.

Forrige helg gikk vi til nabobyen Koper (hvor vi har hatt helsestasjonpraksisen vår) for å gå på marked. Kveldstid måtte vi tråle oss gjennom noen drinkkart for å sjekke kvaliteten på drinkene til vi får besøk. Hard jobb.
Helga som kommer, skal vi til Italia, til Trieste, som er en halvtime unna med bil. De sier at byen er i ferd med å bli en spøkelsesby, hvor det nesten ikke er befolkningstilvekst, men kun aldrende eksil(eks)jugoslaver som bor.

Første uke; praksis

Første hele uka i Slovenia er over.
Bjørn og Trine Lise har vært på helsestasjonen, som vi har skrevet om tidligere. Denne uken har de vært med på undervisning i forebyggende helsearbeid (stress og kosthold) og de har observert sykepleierens pedagogiske funksjon i forhold til undervisning av barn i småskolen. Undervisningen foregikk på slovensk,   da den var rettet mot skolebarn, så de oppfattet ikke stort av selve innholdet, men de dro nytte av å observere undervisningsteknikken sykepleieren brukte.
De har deltatt i helseundersøkelser av barn og ungdom, samt hepatitt B- og tetanusvaksinering.
På legekontoret, hvor de også var noen dager, observerte de sykepleierens mange oppgaver.

Simone og Hilde har hatt sine praksisdager denne uken på barneavdelingen. De har vært mye på "emergency", som er et mottak, og en oppfølging av utskrevne pasienter. På dagtid har pasientene timeavtaler, men emergency er døgnbemannet, i fall et akuttilfelle. De har fått være med på flere pasientundersøkelser, alt fra babyer på noen få uker, til ei jente på snart atten år. Ultralyd av thyroidea, blodprøver, pasient- og pårørendesamtaler, kateterisering av en gutt på fire år er noen av tingene de har fått observert. Simone har i tillegg vært tolk for en tysk familie som ikke kunne engelsk.
Årsaken til at Simone og Hilde for det meste har vært på emergency, har vært fordi det har vært en sykepleier som kunne litt engelsk, og en lege som kunne litt tysk, så de har kunnet kommunisere.

Foreløpig har vi ikke fått delta så mye. Vi har vært undrende til hvorfor, og snakket med noen slovenske sykepleierstudenter om det, som forteller at det ikke er normal praksis i Slovenia at studentene deltar i praksis, kun observerer. Det er visst allmenn kjent at nyutdannede sykepleiere "ikke kan noen ting" her nede. I tillegg er språket en barriere, og mange har vegret seg for å inkludere oss, fordi de har følt at engelskkunnskapene ikke strekker til. Vi lærer oss slovenske ord så fort vi kan, men ettersom vi kun skal være her i ti uker, sier det seg selv at det er begrenset hva vi får til.
Vår slovenske kontaktperson har dessverre vært syk siden før vi ankom Slovenia, så vi har ikke hatt anledning til å få hjelp av henne, og ikke vet vi når hun blir frisk igjen heller.
Til gjengjeld har vi fått klaret opp i mange av misforståelsene som møtte oss den dagen vi ankom, så vi får fremdeles ha praksis de stedene vi har ønsket oss til, i tillegg til at vi heldigvis får dratt hjem den dagen vi har bestilt flybilletter til. Det så nemlig litt mørkt ut for en uke siden.
Bjørn og Trine Lise skal kun være to uker (8 dager) på helsestasjonen og en uke (4 dager) på barneavdelingen, og vice versa for Simone og Hilde. Derfor tror og håper vi det blir bedre på de andre avdelingene, fordi vi får være samlet, og slipper å bytte plasser (ergo får vi være lenger på ett sted).

Legger ved et par bilder av bolnica; sykehuset vi bare kaller Ubåten. Noen som skjønner hvorfor, mon tro?
Sykehuset ligger på en høyde et par kilometer unna Izola, og det tar litt under en halvtime å gå hjem, i det strålende solskinnet vi har blitt godt vant med.

Izola

Den sjarmerende utsikten fra et av soverommene

Cherry blossom

IZ-900, rett rundt hushjørnet

Første praksisdag er overstått, det har gått to dager siden vi ankom, og vi har fått sett oss litt rundt.

Utfordringene har stått i kø, med mange uventede overraskelser, enda flere misforståelser, og store språkutfordringer er noen av stikkordene for de siste dagene. MEN, leiligheten er flott, stedet enda flottere, og vi har det fint!

Vi har gått lenger enn langt, sett oss rundt, Simone og Bjørn tester treningsformen daglig, og Bjørn har allerede tatt sykkelen ut for en treningsøkt. 

Hva gjelder praksis, er vi nå splittet i to grupper.

Bjørn og Trine Lise tar hver morgen bussen til en helsestasjon i Koper sentrum (en stor naboby 6 km unna), og Simone og Hilde tar bussen til Bolnišnica Izola - sykehuset i Izola - 2 km unna, for å være på barneavdelingen der.

Vi har blitt vist rundt på de respektive plasser, og fått informasjon om stedet.

Barneavdelingen på sykehuset er delt i tre; ett mottak (hvor legen vurderer hvorvidt barnet skal innlegges eller ei), en infeksjonsdel, og en kirurgisk del. Alt i alt har de 35 sengeplasser, men bare et par sykepleiere er på jobb om gangen; én på infeksjonsdelen, én på den kirurgiske delen, og én på mottaket. Det er egentlig ni sykepleiere ansatt til å dekke dette, men fire av de er syke. Dette innebærer at sykepleierne må jobbe 25-timersvakter, i likhet med legene. I følge head nurse Doroteja er de ikke så fornøyde med dette, men det må til.

Helsestasjonen Bjørn og Trine Lise er på, består også av et legekontor. Det bygget vi er i, er delt i 4; Helsestasjon for babyer og barn opp til 7-8år, og legekontor for disse. Andre delen er også helsestasjon og legekontor, men for barn fra 7-8 år og opp til ungdommer (det er der vi er). I tillegg er det også et eget laboratorium og isoleringsenheter. Bjørn er aller mest fornøyd i dag, da han fikk legefrakk i stedet for sykepleieruniform, og konsekvent ble omtalt som doktor.

I dag har det også vært oppmot en 17-18 grader i sola, noe som ikke var å forakte for relativt vinterbleke nordmenn.

Reiseruten vår

To av oss startet turen med noen dager hos familiene våre i Tyskland. Vi møttes på Köln/Bonn flyplass (de andre kom med fly dit) og vi fløy videre til Venezia (Trevisio). Derfra tok vi buss inn til Piazalle Roma hvor vi skulle bo en natt på Santa Chiara hotell.

Hotellet lå veldig bra til, rett ved kanalen. Her er det bilde av Bjørn og Simone på brua ved siden av.

Vi tilbragte kvelden med god mat og godt drikke. Dagen etter stod vi opp TIDLIG og trasket rundt i Venezia, vi så blant annet Markusplassen og Rialtobruen. På ettermiddagen tok vi tog til en italiensk by som heter Trieste, og buss videre derfra og til Koper. Der møtte vi datteren til kontaktpersonen vår (siden hun var syk) og fikk litt informasjon, før det ble en liten taxitur til der vi skal bo i Izola.


Her er noen bilder fra Venezia:

Simone er kartleser

Utsikt fra hotellrommet

Markusplassen

Her har vi landet

Godt og varmt

Oss

Bjørn

Hilde

Simone

Trine Lise

Pozdravljeni/Hallo

Vi har valgt å ha siste praksisen vår i Slovenia, nærmere bestemt en by som heter Izola. Byen ligger ved Adriaterhavet, rett ved grensen til Italia og Kroatia. Vi skal ha 3 uker på nyfødt intensiv, 3 uker på pediatri og 4 uker på akuttmottak. Vi har leid en egen leilighet som ligger 30meter fra havet, med både strender og havner.