Akuttpraksis

Nå er vi ferdig med tre uker på sykehuset med akuttpraksis.
Vi skulle ha fire uker akuttpraksis, men uken som kommer, skal vi være på skolen og få undervisning i akuttsykepleie med de andre slovenske studentene.
Vi har igjen vært delt i to, med to uker på ett sted, og en uke på et annet sted, og avdelingene vi har vært på, er akuttmottak og kirurgisk intensivavdeling.

Intensivavdelingen er en avdeling med plass til 6-8 senger.
Her ligger det postoperative, ustabile pasienter, og dårlige pasienter som kan komme til å trenge kirurgi.
Avdelingen er delt opp i tre rom. Hovedrommet er formet som en hestesko (med plass til 4-6 pasienter), og inni hesteskoen er det to separate rom som kan fungere som isolat. De separate rommene har vinduer på to av fire vegger, slik at personalet kan observere pasientene som ligger der.

Flere av pasientene på avdelingen var lagt i kunstig koma da vi var der, og siden vi har null erfaring med komapasienter var det interessant å oppleve. Vi har lært veldig lite om intensivsykepleie i grunnutdanningen vår, og ikke hatt noe om stell av komatøse pasienter, for eksempel, i undervisningen. Det eneste vi har lært, er at komapasienter kan høre det som blir sagt rundt dem. Det var en ting vi følte ikke ble tatt så mye hensyn til her.
Vi har lest at på flere avdelinger i Norge fører sykepleierne dagbok for komapasienten, for at det skal bli enklere for pasienten når han våkner opp, å kunne skille drøm fra reelle hendelser. I tillegg er det kutyme at sykepleierne presenterer seg, orienterer pasienten for tid og sted, og forteller pasienten hva han skal gjennom før hver prosedyre.
Her nede er det radioer i et hvert rom som står på full guffe med alskens moderne musikk, pleierne ler og spøker med hverandre over pasientens hode, og henvender seg meget sjelden direkte til pasienten (dette gjelder forsåvidt for de pasientene som ikke er i koma også). Dette har gitt oss noget bakoversveis, men ettersom ingen av oss har erfaring fra intensivavdeling i Norge, kan det jo godt være slik i Norge også. Men vi ble raskt enige om at vi ikke skulle havne på intensivavdeling her nede i Slovenia.

Vi har heller ikke her hatt ansvar for pasienter på egenhånd, men har fått lov å stelle et par pasienter på egenhånd. Vi har også observert vitale tegn, sjekket pupiller og lest av invasivt blodtrykk, respirasjon osv hver time på alle pasientene. I tillegg har vi blandet medisiner et par ganger.
Her nede kan sykepleierne legge inn arterielt kateter og ta arterielle blodprøver. Det er egentlig legens ansvar, men han kan bestemme at noen sykepleiere får lov til å utføre prosedyren. Om det er en bra ting, kan diskuteres..
De er også veldig liberale hva gjelder å intubere pasienter, og å binde fast urolige pasienter i sengene.

Akuttmottaket var det andre stedet vi var. Det var delt opp i en medisinsk og kirurgisk del, og det var også et "reanimation room" for resucitering, og et smitterom for pasienter med MRSA og liknende. 

Den medisinske delen hadde ett rom med fire senger, og noen stoler pasientene kunne sitte på. Ofte kunne det være en 7-8 pasienter i samme rom, selv om det bare var fire sengeplasser.

Hit kom det mange pasienter med brystsmerter, mulige hodeskader, diaré, og til kontroll for å måle INR (hvor "tynt" blodet er, når de står på blodfortynnende medisiner). Vi utførte EKG, målte blodtrykk, puls og saturasjon, og tok blodprøver. 

Den kirurgiske delen hadde tre rom, et rom hvor det ble utført små kirurgiske inngrep, (sying, vevsprøver, fjerning av føflekker hvor det var mistanke om cancer), et rom hvor pasienter med mulig brudd var, og et rom for diverse småskader, kroniske sår o.l.
På den kirurgiske siden fikk vi observere diverse kirurgiske inngrep, ta blodprøver og sette vaksine. Noen av sykepleierne og mange av legene var flinke til å forklare oss hva de gjorde, og hvorfor. Flere ganger fikk vi lik behandling som turnuslegene som befant seg der, og det gjorde at vi følte oss litt som medisinstudenter.
Et par dager kom det også inn kritisk syke pasienter, deriblant en pasient som hadde tatt overdose. Hun ble intubert fordi hun ikke pustet for egen hånd, og vi så at hun fikk motgift, først mot benzodiazepiner, men da det ikke virket, fikk hun motgift mot opioider. Ti minutter etter andre dose var gitt, reagerte pupillene hennes på lys, hun virket mer stabil, og ble så sendt opp til en intensivavdeling.
Det var interessant å se teamarbeidet oppi det hele, hvor godt leger og sykepleiere samarbeidet, og alle hadde sine arbeidsoppgaver som gjorde at arbeidet gikk knirkefritt for seg.

Reanimation room

Fra akuttmottaket

Vakt"rommet" utenfor med.&kir.mottakene

Vi er nok mest fornøyd med stedene hvor vi var to uker, og det hadde nok vært mest hensiktsmessig og bare være én av plassene. Det tar jo tid å komme inn i arbeidet på en avdeling, og lære personalet å kjenne. Men det har vært interessant å være innom begge plasser, for å se hvordan det fungerer på en avdeling.

Inngangen på sykehuset, hvor akuttmottakene er.