Utflukter

I helgene har vi fått tid til å utforske området rundt Slovenia og har blant annet tatt turen til Salzburg i Østerrike og Pula i Kroatia.

Turen til Salzburg tok ca 3,5 time med bil. På veien kjørte vi gjennom de østlige alpene, og det var snø helt ned til motorveien, så vi fikk sett snø denne påsken også ;)

Salzburg er en utrolig koselig by med vennlige innbyggere. Vi fikk alle følelsen av å være tilbake til sivilisasjonen, det føltes mye nærmere hjemme enn det gjør her i Slovenia. Simone, som snakker tysk, fikk i hvert fall følelsen av å være hjemme. Vi var i den idylliske gamlebyen i Salzburg, hvor vi besøkte huset Mozart ble født (som selvfølgelig har blitt museum), gikk på marked, drakk god kaffe, spiste god mat vi også kunne fått servert på norsk restaurant, og tuslet rundt i alle de koselige små gatene. Vi merket godt at vi var høyere oppe og i alpelandskap, for temperaturen var ganske lav, og det snødde kraftig der dagen etter at vi hadde dratt. Alle var veldig fornøyd med turen og kunne tenkt seg å dra tilbake til byen ved en senere anledning.

Vi har også vært i byen Pula som ligger ca 1 time og 20 min fra Izola. Pula ligger helt sør på Istria (halvøya hvor Izola også er) og er den største byen på Istria. Istria lå i flere år under det østerrisk-ungarske dobbeltmonarkiet (Østerrike var keiserrike, Ungarn var kongerike), og som man vet, har verken Østerrike eller Ungarn særlig til kystlinje å rutte med. Østerrikerne la derfor krigsmarinen sin til Pula, som ble en viktig by til slutten av 1. verdenskrig.

 Pulas mest kjente og største turistattraksjon er Amfiteateret, som er over 2000 år gammelt. Det er fint å ha vært der og ha sett byen men mer enn en dag trenger man ikke for å se byen. 

Superuke!

Denne uken har vi hatt ettermiddagsundervisning på skolen.
Det medførte blant annet at vi ikke trengte å stå opp kl. 05.30, noe 3 av 4 her i huset har sett veldig frem til!!
Innholdsmessig har dette vært den desidert beste uken. Det har vært skolementoren vår i akuttsykepleie som har hatt undervisningen med oss og en klasse med tredjeårsstudenter, og han har vært et funn. Han har for det første snakket godt engelsk (etterlengtet!), han har tatt seg tid til å forklare ordentlig, og lært oss mye nytt.
De første dagene hadde vi fokus på prehospitale tjenester. Vi ble delt i grupper (vi nordmennene og ei av studentene vi kjenner var en gruppe), og fikk utlevert hver våre case.
I vårt case fant vi en person på bakken som hadde falt ned to meter, og som hadde en kriblende følelse i beina. Vår oppgave var selvfølgelig å vurdere denne personen, sjekke AVPU (bevissthet), og ABC

(airway, breathing, circulation), eksaminere personen fra topp til tå, og få vedkommende over på en stretcher. Vi skulle også vise hvordan å utføre en "log roll" på personen. Ettersom pasienten klagde over kribling i beina, hadde pasienten sannsynligvis nakke/ryggskader, og vi måtte derfor stabilisere pasienten, ved blant annet å bruke ...
De andre gruppene hadde case om blant annet blødninger og fracturer.
Vi fremførte casene for hverandre, og vi fikk SÅ mye skryt. Læreren kalte det et "textbook example", og medstudentene våre sa det burde vært filmet for undervisningsformål. Gøy, var det.

De siste dagene besto av avansert hjerte lungeredning. Først var det en liten gjenoppfrisking av basal hjertelungeredning (inkl. halvautomatisk defibrillator med pads), før vi gikk over på å lære om avansert. Dette er (også) noe vi ikke har hatt om i undervisningen hjemme, så vi gjøv løs på undervisningen med liv og lyst.
Etter undervisningsbiten var det tid for nytt case. De slovenske studentene ville veldig gjerne jobbe med oss, og vi måtte derfor dele oss i hver våre grupper, slik at alle ble fornøyd.
Casene dreide seg om hjertestans av ulike årsaker, og vi måtte vise hvordan det ble utført, og hva man skulle ha fokus på i forhold til hvilken årsak hjertestansen hadde (om det f.eks. var metabolsk årsak, hypovolemi, e.l.). Vi fordelte roller - én var hodemann, én defibrillerte, én komprimerte, og én sto for medisinering i.v. (Den som defibrillerte og den som komprimerte byttet på underveis).
Dette var også veldig lærerikt, og vi fikk virkelig kjenne på stresset alle som en da vi fremførte. Pasientene (som var avanserte VitalSim'er læreren vår styrte) vekslet mellom ventrikkelflimmer, ventrikkeltakykardi og asystole på monitoren, alle gjorde vi noen småfeil, men alle pasientene ble reddet :) (Spørs om det hadde litt med at læreren vår ville vi skulle få en god følelse av resusciteringen, og ikke psyke oss ut, hehe).

Sett bort fra at vi var fire, ikke to, så det omtrent slik ut. Gøy!

Siste dagen hadde vi fri, Hilde hadde bursdag, og vi belønnet den gode innsatsen med en god runde shopping. Hurra for en utrolig lærerik og ålreit uke! Og HiHm, om ikke prehospitale tjenester og aHLR er i undervisningsplanen nå.... Så har dere noe å tenke på...
Vi er ihvertfall utrolig takknemlige for at vi fikk være her samtidig som de andre studentene skulle ha dette, for det er gull verdt å kunne for en sykepleier!

Akuttpraksis

Nå er vi ferdig med tre uker på sykehuset med akuttpraksis.
Vi skulle ha fire uker akuttpraksis, men uken som kommer, skal vi være på skolen og få undervisning i akuttsykepleie med de andre slovenske studentene.
Vi har igjen vært delt i to, med to uker på ett sted, og en uke på et annet sted, og avdelingene vi har vært på, er akuttmottak og kirurgisk intensivavdeling.

Intensivavdelingen er en avdeling med plass til 6-8 senger.
Her ligger det postoperative, ustabile pasienter, og dårlige pasienter som kan komme til å trenge kirurgi.
Avdelingen er delt opp i tre rom. Hovedrommet er formet som en hestesko (med plass til 4-6 pasienter), og inni hesteskoen er det to separate rom som kan fungere som isolat. De separate rommene har vinduer på to av fire vegger, slik at personalet kan observere pasientene som ligger der.

Flere av pasientene på avdelingen var lagt i kunstig koma da vi var der, og siden vi har null erfaring med komapasienter var det interessant å oppleve. Vi har lært veldig lite om intensivsykepleie i grunnutdanningen vår, og ikke hatt noe om stell av komatøse pasienter, for eksempel, i undervisningen. Det eneste vi har lært, er at komapasienter kan høre det som blir sagt rundt dem. Det var en ting vi følte ikke ble tatt så mye hensyn til her.
Vi har lest at på flere avdelinger i Norge fører sykepleierne dagbok for komapasienten, for at det skal bli enklere for pasienten når han våkner opp, å kunne skille drøm fra reelle hendelser. I tillegg er det kutyme at sykepleierne presenterer seg, orienterer pasienten for tid og sted, og forteller pasienten hva han skal gjennom før hver prosedyre.
Her nede er det radioer i et hvert rom som står på full guffe med alskens moderne musikk, pleierne ler og spøker med hverandre over pasientens hode, og henvender seg meget sjelden direkte til pasienten (dette gjelder forsåvidt for de pasientene som ikke er i koma også). Dette har gitt oss noget bakoversveis, men ettersom ingen av oss har erfaring fra intensivavdeling i Norge, kan det jo godt være slik i Norge også. Men vi ble raskt enige om at vi ikke skulle havne på intensivavdeling her nede i Slovenia.

Vi har heller ikke her hatt ansvar for pasienter på egenhånd, men har fått lov å stelle et par pasienter på egenhånd. Vi har også observert vitale tegn, sjekket pupiller og lest av invasivt blodtrykk, respirasjon osv hver time på alle pasientene. I tillegg har vi blandet medisiner et par ganger.
Her nede kan sykepleierne legge inn arterielt kateter og ta arterielle blodprøver. Det er egentlig legens ansvar, men han kan bestemme at noen sykepleiere får lov til å utføre prosedyren. Om det er en bra ting, kan diskuteres..
De er også veldig liberale hva gjelder å intubere pasienter, og å binde fast urolige pasienter i sengene.

Akuttmottaket var det andre stedet vi var. Det var delt opp i en medisinsk og kirurgisk del, og det var også et "reanimation room" for resucitering, og et smitterom for pasienter med MRSA og liknende. 

Den medisinske delen hadde ett rom med fire senger, og noen stoler pasientene kunne sitte på. Ofte kunne det være en 7-8 pasienter i samme rom, selv om det bare var fire sengeplasser.

Hit kom det mange pasienter med brystsmerter, mulige hodeskader, diaré, og til kontroll for å måle INR (hvor "tynt" blodet er, når de står på blodfortynnende medisiner). Vi utførte EKG, målte blodtrykk, puls og saturasjon, og tok blodprøver. 

Den kirurgiske delen hadde tre rom, et rom hvor det ble utført små kirurgiske inngrep, (sying, vevsprøver, fjerning av føflekker hvor det var mistanke om cancer), et rom hvor pasienter med mulig brudd var, og et rom for diverse småskader, kroniske sår o.l.
På den kirurgiske siden fikk vi observere diverse kirurgiske inngrep, ta blodprøver og sette vaksine. Noen av sykepleierne og mange av legene var flinke til å forklare oss hva de gjorde, og hvorfor. Flere ganger fikk vi lik behandling som turnuslegene som befant seg der, og det gjorde at vi følte oss litt som medisinstudenter.
Et par dager kom det også inn kritisk syke pasienter, deriblant en pasient som hadde tatt overdose. Hun ble intubert fordi hun ikke pustet for egen hånd, og vi så at hun fikk motgift, først mot benzodiazepiner, men da det ikke virket, fikk hun motgift mot opioider. Ti minutter etter andre dose var gitt, reagerte pupillene hennes på lys, hun virket mer stabil, og ble så sendt opp til en intensivavdeling.
Det var interessant å se teamarbeidet oppi det hele, hvor godt leger og sykepleiere samarbeidet, og alle hadde sine arbeidsoppgaver som gjorde at arbeidet gikk knirkefritt for seg.

Reanimation room

Fra akuttmottaket

Vakt"rommet" utenfor med.&kir.mottakene

Vi er nok mest fornøyd med stedene hvor vi var to uker, og det hadde nok vært mest hensiktsmessig og bare være én av plassene. Det tar jo tid å komme inn i arbeidet på en avdeling, og lære personalet å kjenne. Men det har vært interessant å være innom begge plasser, for å se hvordan det fungerer på en avdeling.

Inngangen på sykehuset, hvor akuttmottakene er.

Trieste

45 min med buss eller 20 min med bil, ligger en Italiensk by som heter Trieste. Vi ble fortalt at før Jugoslavia ble oppløst bodde det 600 000 mennesker der og det var en by full av liv, men etter oppløsningen har byen blitt en spøkelsesby med kun 200 000 innbyggere. Det bor mest eldre mennesker der, og de yngre generasjonene vil ikke bosette seg grunnet manglende arbeid. Vi var vel noe skeptisk før vi dro, men det hadde vi ingen grunn til. Byen var utrolig flott og vi spiste verdens beste is!!

Piazza Unita d´Italia (bilde lånt fra wikipedia)

På den samme plassen spiste Trine Lise og Hilde is, nam nam

Og her spiste Simone is :)

Vi satt og nøt livet i sola på en restaurant på Canal grande de Trieste

Typisk Italia

Også kikket vi på ruinene av et gammelt romersk amfiteater

Trieste var en utrolig fin by som ga så mye mersmak at vi allerede dro tilbake bare etter en ukes tid. Og ganske så sikkert så tar vi nok turen igjen! Italiensk mat og is er virkelig å anbefale :)

Erasmus international evening

Hver onsdag kveld arrangerer Erasmus internasjonale kvelder. Onsdag forrige uke var det vår og Kroatias tur. Meningen med kvelden er at man skal presentere landet man kommer fra. Skolen, tradisjoner, kultur, mat, drikke, kjendiser, natur osv. Vi laget en powerpoint og serverte brunost med svensk knekkebrød. Det svenske knekkebrødet skulle vi egentlig late som var norskt, men det satt to svensker i salen, dermed ble den bløffen raskt avslørt. Ellers var kvelden meget vellykket og Kroatia serverte deilig mat og drikke. Vi gleder oss til å se blant annet Spania og Sverige de neste ukene.

Dessverre tok vi ingen bilder, men her er et bilde fra en annen kveld :)

Pediatripraksis

Vi er her tross alt for å ha praksis, så da passer det seg kanskje med et innlegg om hva vi har gjort i praksis de siste tre ukene.
Nå er vi ferdig med pediatridelen av praksisen, neste del ut er akutt/intensiv.
Pediatridelen har bestått av praksis på helsestasjon, og praksis på barneavdeling og ambulatorij (emergency, som vi har skrevet om tidligere).

Et av rommene på barneavdelingen

Vi kan ikke skryte av å ha hatt en særlig selvstendig pediatrisk praksis.

Vi har på hvert sted hatt en "clinical mentor" som har hatt hovedansvar for å følge oss opp.

På helsestasjonen har dette fungert helt fint, da vi har vært med mentoren stort sett hele tiden.

På barneavdelingen, derimot, var mentoren avdelingssykepleier, som hadde mye administrative oppgaver, og med unntak av at vi hadde en samtale med henne den første dagen, har hun mer eller mindre vært fullstendig fraværende.

Vi føler at mentoren ikke tok på seg ansvar for oss som studenter, og sykepleierne tødde ikke særlig mer opp utover praksisperioden, så vi ble mye overlatt til oss selv, uten å bli inkludert. Det er utrolig, når man blir ignorert i dagesvis, hvor godt det gjør å bli snakket til av noen! Og selv det å få lov å re én seng føles som en seier.

Vi fikk likevel observert noe, særlig på ambulatorij (mottaks- og oppfølgingsrommene), hvor det var mange ålreite leger og en veldig inkluderende sykepleier, og fikk vært med på diverse ultralyder og kliniske legeundersøkelser, tatt EKG'er og blodprøver.

På helsestasjonen fikk vi heller ikke gjøre særlig mer enn å måle blodtrykk, høyde og vekt. Vi så på synsundersøkelser og sikkert hundre vaksinasjoner av alt fra småbarn til ungdommer på videregående. Vi kan alle skrive under på at det kriblet veldig i hendene etter å vaksinere, men vi fikk beskjed om at barna (selv de på 17 år) var for små til at vi kunne gjøre det.

Likevel sitter vi igjen med et bedre inntrykk fra helsestasjonen, for der forsøkte de fleste sykepleierne å kommunisere med oss, selv om ikke språkkunnskapene var like gode. Men med litt slovensk, litt engelsk/tysk/italiensk, mye tegnspråk, og en god dose humor, fikk vi snakket litt med alle :)

Været her blir bare deiligere og deiligere (ligger på 18-19 grader i skyggen), og vi håper den samme positive utviklingen skjer i praksis.

Vi har, tilsynelatende, fått en veldig grei kontaktperson fra skolens side i akuttpraksisen, så vi håper på et godt samarbeid med han, og at han kan videreformidle våre ønsker til avdelingene vi skal være på i tre uker fremover.

Stort sett ved godt mot,

hilsen oss fire i Slovenia.

Helgesysler

Byen vår, vi bor mellom kirketårnet og havna

Første helga begynte med at vi gikk en gåtur til to nabobyer, Piran og Portorož.
Gåturen begynte med at vi lekte Jeopardy med livene våre, fordi vi bestemte oss for å gå etter hovedveien. Dårlig idé. Etter en farlig (og fullstendig unødvendig) halvtime, tok vi omsider av på en kystvei uten biler, som først tok oss til Piran. Det er en nydelig, gammel kystby, hvor vi besøkte tre kaféer på en time, først for lunch, deretter kaffe, før det ble enda et kaffestopp et annet sted for å spise sjokoladepannekaker.
Været var upåklagelig, og det var glovarmt i solveggen.

Fra torget i Piran

Piran

Fra Piran gikk vi videre til Portorož ("Rosehavnen"), for å etter hvert finne bussen hjem igjen. Da var små jenteføtter trøtte, mens gutteføttene trasket hele veien hjem igjen også.



Dagen etterpå dro vi inn til hovedstaden, Ljubljana ("den elskede"). Vi satte oss på toget, som i seg selv var ålreit og med god standard, men det som er en times kjøretur med bil, tar 2,5 med tog. I tillegg til at tog koster €88 til sammen for oss fire, t/r. Å leie bil en dag koster litt over € 30. Neste gang blir det bil.

Ljubljanaturen begynte, som de fleste andre turer, med mat. Vi opplevde Slovenias utriveligste kelner, og ingen fikk helt hva de var ute etter, derfor bar det av gårde på en ny restaurant like etterpå.

Vi så Tromostovje, tre broer som er en stor attraksjon, og gikk langsetter elven som renner midt inni den kompakte bykjernen. Vi hadde planlagt såpass dårlig at vi kom frem i det butikkene (som var hovedmålet med denne turen) stengte. Heldigvis fikk vi dratt ut av hovedstaden på et stort shoppingsenter, så pengene fremdeles fikk bein å gå på.
Vi ser for oss at Ljubljana vil være nydelig når det blir grønnere rundt elven, og ønsker å dra tilbake på en litt mer planlagt tur, så vi får med oss utsikten fra den vakre borgen som ligger på en høyde inni byen.

Søndagen tilbragte vi på sykkelen, med å sykle til Kroatia. Vi luftet oss bare såvidt innenfor grensen, for å ha gjort det, men planlegger flere lengre turer dit senere. Sykkelturene (og forsåvidt gåturene) gjøres på Parenzana, en nedlagt jernbanelinje som strekker seg fra Italia til Kroatia. Et tureldorado som tar en gjennom vakre daler og fine tunneler.

Forrige helg gikk vi til nabobyen Koper (hvor vi har hatt helsestasjonpraksisen vår) for å gå på marked. Kveldstid måtte vi tråle oss gjennom noen drinkkart for å sjekke kvaliteten på drinkene til vi får besøk. Hard jobb.
Helga som kommer, skal vi til Italia, til Trieste, som er en halvtime unna med bil. De sier at byen er i ferd med å bli en spøkelsesby, hvor det nesten ikke er befolkningstilvekst, men kun aldrende eksil(eks)jugoslaver som bor.