Slovenia, nasvidenje!

Oppholdet vårt i Slovenia har gått mot slutten. De siste dagene har vi tilbragt mest mulig tid på stranda, og gjort mange ting en siste gang. Mange farvel er tatt, og vi synes det er trist å reise, men det blir godt å komme hjem. Det er rart å tenke på at vi har hatt vår siste dag i praksis, ikke bare her i Slovenia, men som sykepleierstudenter. Nå er det bare å vente på autorisasjonen...!
Som vi har skrevet litt om, var det noen nedturer i praksisen i begynnelsen, men etter hvert som ukene gikk, tok praksisen seg heldigvis opp. Alt i alt har det vært veldig lærerikt, og vi har alle fått gjort ting vi har ønsket og drømt om, og mye vi ikke hadde fått lov til i Norge.
Nesene vendes nå hjem til Norge, til hverdag, familier, og nye livssituasjoner. Vi er jo ikke studenter lenger.
TUSEN takk til Slovenia, og alle de fantastiske menneskene vi har møtt. De menneskene vi har møtt som vi synes er mindre fantastiske, har vi mange minner om, som vi kan le av, hehe.
Tusen takk til et par av mentorene vi har hatt, som har strukket seg langt og lenger enn langt for oss..
...og ikke minst, tusen takk til verdens fineste lille by, Izola. Vi hadde forventninger om å bli glad i Izola allerede før vi kom ned, og ja, forventningene ble absolutt innfridd.

Slovenia, nasvidenje!

Siste praksis i siste praksisperiode

Skoprøving

Nå begynner praksisperioden vår å gå mot slutten, og de siste 3 ukene har vi jentene vært på fødeseksjonen og gynekologisk avdeling, og Bjørn har vært med anestesien. 

Fødeavdelingen er delt inn i to fløyer. På den ene siden ligger de som snart skal føde og de som har født (sammen med babyene sine). Det er syv som som er enten to- eller tremannsrom. På den andre er det to fødestuer (den ene har to senger med gardin mellom), en operasjonsstue for keisersnitt, behandlingsrom for syke nyfødte/premature, stellerom, og gynekologisk undersøkelsesrom. Vi har fått gå mellom disse to fløyene som vi har ønsket, som jo betyr at vi har gått dit hvor det har vært noe å gjøre, eller noe spennende å se på. 

Vi har fått lov til å være med på flere fødsler og keisersnitt, kontroller av høygravide, stelt de nyfødte osv. 
For alle var det første gang vi var med på en fødsel og vi syntes det var en helt utrolig opplevelse. 


Som på de andre avdelingene har vi hatt litt språkvansker, men de fleste har vært flinke og villige til å forklare og inkludere oss. Vi har også hatt en koselig slovensk student der sammen med oss som har vært hjelpsom med oversetting når det trengtes (noe annet enn den slovenske studenten vi var med i pediatripraksisen som ikke kunne ett ord engelsk). På "fødesiden" jobber det bare jordmødre (som har 3 års utdannelse) og på den siden hvor mødrene ligger jobber det både sykepleiere og jordmødre.

I anledning at hanen i flokken har vært alene de siste ukene, har han en soloopptreden på bloggen:

På kirurgen har jeg vært så heldig å få tilnærmet to uker sammen med anestesi. Jeg fortalte min interesse for videreutdanningen til vår mentor, som ordnet dette til meg. 

Det første jeg la merke til på denne avdelingen var hvor behjelpelige alle var og fortsatt er. De aller fleste snakker godt engelsk, og brenner for faget sitt. Her blir jeg utfordret utenfor komfort-sonen. Positivt ment. Alt ifra å blande og trekke opp diverse medikamenter som blir benyttet under operasjonen, til intubering av barn. Jeg går sammen med anestesi-sykepleier og anestesi-leger.

Forbereder pasienter til operasjon med leiring og veneflon, er aktivt med og kommer med mine forslag til behandling under operasjon ved eventuelle endringer av det vitale, og er med i oppvåkningsfasen. Operasjoner jeg er med på er alt tenkelig. Kraftige hjerneslag, hofteproteser, livmorhalskreft, mandler osv. Ufattelig spennende! 

Utflukter

I helgene har vi fått tid til å utforske området rundt Slovenia og har blant annet tatt turen til Salzburg i Østerrike og Pula i Kroatia.

Turen til Salzburg tok ca 3,5 time med bil. På veien kjørte vi gjennom de østlige alpene, og det var snø helt ned til motorveien, så vi fikk sett snø denne påsken også ;)

Salzburg er en utrolig koselig by med vennlige innbyggere. Vi fikk alle følelsen av å være tilbake til sivilisasjonen, det føltes mye nærmere hjemme enn det gjør her i Slovenia. Simone, som snakker tysk, fikk i hvert fall følelsen av å være hjemme. Vi var i den idylliske gamlebyen i Salzburg, hvor vi besøkte huset Mozart ble født (som selvfølgelig har blitt museum), gikk på marked, drakk god kaffe, spiste god mat vi også kunne fått servert på norsk restaurant, og tuslet rundt i alle de koselige små gatene. Vi merket godt at vi var høyere oppe og i alpelandskap, for temperaturen var ganske lav, og det snødde kraftig der dagen etter at vi hadde dratt. Alle var veldig fornøyd med turen og kunne tenkt seg å dra tilbake til byen ved en senere anledning.

Vi har også vært i byen Pula som ligger ca 1 time og 20 min fra Izola. Pula ligger helt sør på Istria (halvøya hvor Izola også er) og er den største byen på Istria. Istria lå i flere år under det østerrisk-ungarske dobbeltmonarkiet (Østerrike var keiserrike, Ungarn var kongerike), og som man vet, har verken Østerrike eller Ungarn særlig til kystlinje å rutte med. Østerrikerne la derfor krigsmarinen sin til Pula, som ble en viktig by til slutten av 1. verdenskrig.

 Pulas mest kjente og største turistattraksjon er Amfiteateret, som er over 2000 år gammelt. Det er fint å ha vært der og ha sett byen men mer enn en dag trenger man ikke for å se byen. 

Superuke!

Denne uken har vi hatt ettermiddagsundervisning på skolen.
Det medførte blant annet at vi ikke trengte å stå opp kl. 05.30, noe 3 av 4 her i huset har sett veldig frem til!!
Innholdsmessig har dette vært den desidert beste uken. Det har vært skolementoren vår i akuttsykepleie som har hatt undervisningen med oss og en klasse med tredjeårsstudenter, og han har vært et funn. Han har for det første snakket godt engelsk (etterlengtet!), han har tatt seg tid til å forklare ordentlig, og lært oss mye nytt.
De første dagene hadde vi fokus på prehospitale tjenester. Vi ble delt i grupper (vi nordmennene og ei av studentene vi kjenner var en gruppe), og fikk utlevert hver våre case.
I vårt case fant vi en person på bakken som hadde falt ned to meter, og som hadde en kriblende følelse i beina. Vår oppgave var selvfølgelig å vurdere denne personen, sjekke AVPU (bevissthet), og ABC

(airway, breathing, circulation), eksaminere personen fra topp til tå, og få vedkommende over på en stretcher. Vi skulle også vise hvordan å utføre en "log roll" på personen. Ettersom pasienten klagde over kribling i beina, hadde pasienten sannsynligvis nakke/ryggskader, og vi måtte derfor stabilisere pasienten, ved blant annet å bruke ...
De andre gruppene hadde case om blant annet blødninger og fracturer.
Vi fremførte casene for hverandre, og vi fikk SÅ mye skryt. Læreren kalte det et "textbook example", og medstudentene våre sa det burde vært filmet for undervisningsformål. Gøy, var det.

De siste dagene besto av avansert hjerte lungeredning. Først var det en liten gjenoppfrisking av basal hjertelungeredning (inkl. halvautomatisk defibrillator med pads), før vi gikk over på å lære om avansert. Dette er (også) noe vi ikke har hatt om i undervisningen hjemme, så vi gjøv løs på undervisningen med liv og lyst.
Etter undervisningsbiten var det tid for nytt case. De slovenske studentene ville veldig gjerne jobbe med oss, og vi måtte derfor dele oss i hver våre grupper, slik at alle ble fornøyd.
Casene dreide seg om hjertestans av ulike årsaker, og vi måtte vise hvordan det ble utført, og hva man skulle ha fokus på i forhold til hvilken årsak hjertestansen hadde (om det f.eks. var metabolsk årsak, hypovolemi, e.l.). Vi fordelte roller - én var hodemann, én defibrillerte, én komprimerte, og én sto for medisinering i.v. (Den som defibrillerte og den som komprimerte byttet på underveis).
Dette var også veldig lærerikt, og vi fikk virkelig kjenne på stresset alle som en da vi fremførte. Pasientene (som var avanserte VitalSim'er læreren vår styrte) vekslet mellom ventrikkelflimmer, ventrikkeltakykardi og asystole på monitoren, alle gjorde vi noen småfeil, men alle pasientene ble reddet :) (Spørs om det hadde litt med at læreren vår ville vi skulle få en god følelse av resusciteringen, og ikke psyke oss ut, hehe).

Sett bort fra at vi var fire, ikke to, så det omtrent slik ut. Gøy!

Siste dagen hadde vi fri, Hilde hadde bursdag, og vi belønnet den gode innsatsen med en god runde shopping. Hurra for en utrolig lærerik og ålreit uke! Og HiHm, om ikke prehospitale tjenester og aHLR er i undervisningsplanen nå.... Så har dere noe å tenke på...
Vi er ihvertfall utrolig takknemlige for at vi fikk være her samtidig som de andre studentene skulle ha dette, for det er gull verdt å kunne for en sykepleier!

Akuttpraksis

Nå er vi ferdig med tre uker på sykehuset med akuttpraksis.
Vi skulle ha fire uker akuttpraksis, men uken som kommer, skal vi være på skolen og få undervisning i akuttsykepleie med de andre slovenske studentene.
Vi har igjen vært delt i to, med to uker på ett sted, og en uke på et annet sted, og avdelingene vi har vært på, er akuttmottak og kirurgisk intensivavdeling.

Intensivavdelingen er en avdeling med plass til 6-8 senger.
Her ligger det postoperative, ustabile pasienter, og dårlige pasienter som kan komme til å trenge kirurgi.
Avdelingen er delt opp i tre rom. Hovedrommet er formet som en hestesko (med plass til 4-6 pasienter), og inni hesteskoen er det to separate rom som kan fungere som isolat. De separate rommene har vinduer på to av fire vegger, slik at personalet kan observere pasientene som ligger der.

Flere av pasientene på avdelingen var lagt i kunstig koma da vi var der, og siden vi har null erfaring med komapasienter var det interessant å oppleve. Vi har lært veldig lite om intensivsykepleie i grunnutdanningen vår, og ikke hatt noe om stell av komatøse pasienter, for eksempel, i undervisningen. Det eneste vi har lært, er at komapasienter kan høre det som blir sagt rundt dem. Det var en ting vi følte ikke ble tatt så mye hensyn til her.
Vi har lest at på flere avdelinger i Norge fører sykepleierne dagbok for komapasienten, for at det skal bli enklere for pasienten når han våkner opp, å kunne skille drøm fra reelle hendelser. I tillegg er det kutyme at sykepleierne presenterer seg, orienterer pasienten for tid og sted, og forteller pasienten hva han skal gjennom før hver prosedyre.
Her nede er det radioer i et hvert rom som står på full guffe med alskens moderne musikk, pleierne ler og spøker med hverandre over pasientens hode, og henvender seg meget sjelden direkte til pasienten (dette gjelder forsåvidt for de pasientene som ikke er i koma også). Dette har gitt oss noget bakoversveis, men ettersom ingen av oss har erfaring fra intensivavdeling i Norge, kan det jo godt være slik i Norge også. Men vi ble raskt enige om at vi ikke skulle havne på intensivavdeling her nede i Slovenia.

Vi har heller ikke her hatt ansvar for pasienter på egenhånd, men har fått lov å stelle et par pasienter på egenhånd. Vi har også observert vitale tegn, sjekket pupiller og lest av invasivt blodtrykk, respirasjon osv hver time på alle pasientene. I tillegg har vi blandet medisiner et par ganger.
Her nede kan sykepleierne legge inn arterielt kateter og ta arterielle blodprøver. Det er egentlig legens ansvar, men han kan bestemme at noen sykepleiere får lov til å utføre prosedyren. Om det er en bra ting, kan diskuteres..
De er også veldig liberale hva gjelder å intubere pasienter, og å binde fast urolige pasienter i sengene.

Akuttmottaket var det andre stedet vi var. Det var delt opp i en medisinsk og kirurgisk del, og det var også et "reanimation room" for resucitering, og et smitterom for pasienter med MRSA og liknende. 

Den medisinske delen hadde ett rom med fire senger, og noen stoler pasientene kunne sitte på. Ofte kunne det være en 7-8 pasienter i samme rom, selv om det bare var fire sengeplasser.

Hit kom det mange pasienter med brystsmerter, mulige hodeskader, diaré, og til kontroll for å måle INR (hvor "tynt" blodet er, når de står på blodfortynnende medisiner). Vi utførte EKG, målte blodtrykk, puls og saturasjon, og tok blodprøver. 

Den kirurgiske delen hadde tre rom, et rom hvor det ble utført små kirurgiske inngrep, (sying, vevsprøver, fjerning av føflekker hvor det var mistanke om cancer), et rom hvor pasienter med mulig brudd var, og et rom for diverse småskader, kroniske sår o.l.
På den kirurgiske siden fikk vi observere diverse kirurgiske inngrep, ta blodprøver og sette vaksine. Noen av sykepleierne og mange av legene var flinke til å forklare oss hva de gjorde, og hvorfor. Flere ganger fikk vi lik behandling som turnuslegene som befant seg der, og det gjorde at vi følte oss litt som medisinstudenter.
Et par dager kom det også inn kritisk syke pasienter, deriblant en pasient som hadde tatt overdose. Hun ble intubert fordi hun ikke pustet for egen hånd, og vi så at hun fikk motgift, først mot benzodiazepiner, men da det ikke virket, fikk hun motgift mot opioider. Ti minutter etter andre dose var gitt, reagerte pupillene hennes på lys, hun virket mer stabil, og ble så sendt opp til en intensivavdeling.
Det var interessant å se teamarbeidet oppi det hele, hvor godt leger og sykepleiere samarbeidet, og alle hadde sine arbeidsoppgaver som gjorde at arbeidet gikk knirkefritt for seg.

Reanimation room

Fra akuttmottaket

Vakt"rommet" utenfor med.&kir.mottakene

Vi er nok mest fornøyd med stedene hvor vi var to uker, og det hadde nok vært mest hensiktsmessig og bare være én av plassene. Det tar jo tid å komme inn i arbeidet på en avdeling, og lære personalet å kjenne. Men det har vært interessant å være innom begge plasser, for å se hvordan det fungerer på en avdeling.

Inngangen på sykehuset, hvor akuttmottakene er.

Trieste

45 min med buss eller 20 min med bil, ligger en Italiensk by som heter Trieste. Vi ble fortalt at før Jugoslavia ble oppløst bodde det 600 000 mennesker der og det var en by full av liv, men etter oppløsningen har byen blitt en spøkelsesby med kun 200 000 innbyggere. Det bor mest eldre mennesker der, og de yngre generasjonene vil ikke bosette seg grunnet manglende arbeid. Vi var vel noe skeptisk før vi dro, men det hadde vi ingen grunn til. Byen var utrolig flott og vi spiste verdens beste is!!

Piazza Unita d´Italia (bilde lånt fra wikipedia)

På den samme plassen spiste Trine Lise og Hilde is, nam nam

Og her spiste Simone is :)

Vi satt og nøt livet i sola på en restaurant på Canal grande de Trieste

Typisk Italia

Også kikket vi på ruinene av et gammelt romersk amfiteater

Trieste var en utrolig fin by som ga så mye mersmak at vi allerede dro tilbake bare etter en ukes tid. Og ganske så sikkert så tar vi nok turen igjen! Italiensk mat og is er virkelig å anbefale :)

Erasmus international evening

Hver onsdag kveld arrangerer Erasmus internasjonale kvelder. Onsdag forrige uke var det vår og Kroatias tur. Meningen med kvelden er at man skal presentere landet man kommer fra. Skolen, tradisjoner, kultur, mat, drikke, kjendiser, natur osv. Vi laget en powerpoint og serverte brunost med svensk knekkebrød. Det svenske knekkebrødet skulle vi egentlig late som var norskt, men det satt to svensker i salen, dermed ble den bløffen raskt avslørt. Ellers var kvelden meget vellykket og Kroatia serverte deilig mat og drikke. Vi gleder oss til å se blant annet Spania og Sverige de neste ukene.

Dessverre tok vi ingen bilder, men her er et bilde fra en annen kveld :)

Pediatripraksis

Vi er her tross alt for å ha praksis, så da passer det seg kanskje med et innlegg om hva vi har gjort i praksis de siste tre ukene.
Nå er vi ferdig med pediatridelen av praksisen, neste del ut er akutt/intensiv.
Pediatridelen har bestått av praksis på helsestasjon, og praksis på barneavdeling og ambulatorij (emergency, som vi har skrevet om tidligere).

Et av rommene på barneavdelingen

Vi kan ikke skryte av å ha hatt en særlig selvstendig pediatrisk praksis.

Vi har på hvert sted hatt en "clinical mentor" som har hatt hovedansvar for å følge oss opp.

På helsestasjonen har dette fungert helt fint, da vi har vært med mentoren stort sett hele tiden.

På barneavdelingen, derimot, var mentoren avdelingssykepleier, som hadde mye administrative oppgaver, og med unntak av at vi hadde en samtale med henne den første dagen, har hun mer eller mindre vært fullstendig fraværende.

Vi føler at mentoren ikke tok på seg ansvar for oss som studenter, og sykepleierne tødde ikke særlig mer opp utover praksisperioden, så vi ble mye overlatt til oss selv, uten å bli inkludert. Det er utrolig, når man blir ignorert i dagesvis, hvor godt det gjør å bli snakket til av noen! Og selv det å få lov å re én seng føles som en seier.

Vi fikk likevel observert noe, særlig på ambulatorij (mottaks- og oppfølgingsrommene), hvor det var mange ålreite leger og en veldig inkluderende sykepleier, og fikk vært med på diverse ultralyder og kliniske legeundersøkelser, tatt EKG'er og blodprøver.

På helsestasjonen fikk vi heller ikke gjøre særlig mer enn å måle blodtrykk, høyde og vekt. Vi så på synsundersøkelser og sikkert hundre vaksinasjoner av alt fra småbarn til ungdommer på videregående. Vi kan alle skrive under på at det kriblet veldig i hendene etter å vaksinere, men vi fikk beskjed om at barna (selv de på 17 år) var for små til at vi kunne gjøre det.

Likevel sitter vi igjen med et bedre inntrykk fra helsestasjonen, for der forsøkte de fleste sykepleierne å kommunisere med oss, selv om ikke språkkunnskapene var like gode. Men med litt slovensk, litt engelsk/tysk/italiensk, mye tegnspråk, og en god dose humor, fikk vi snakket litt med alle :)

Været her blir bare deiligere og deiligere (ligger på 18-19 grader i skyggen), og vi håper den samme positive utviklingen skjer i praksis.

Vi har, tilsynelatende, fått en veldig grei kontaktperson fra skolens side i akuttpraksisen, så vi håper på et godt samarbeid med han, og at han kan videreformidle våre ønsker til avdelingene vi skal være på i tre uker fremover.

Stort sett ved godt mot,

hilsen oss fire i Slovenia.

Helgesysler

Byen vår, vi bor mellom kirketårnet og havna

Første helga begynte med at vi gikk en gåtur til to nabobyer, Piran og Portorož.
Gåturen begynte med at vi lekte Jeopardy med livene våre, fordi vi bestemte oss for å gå etter hovedveien. Dårlig idé. Etter en farlig (og fullstendig unødvendig) halvtime, tok vi omsider av på en kystvei uten biler, som først tok oss til Piran. Det er en nydelig, gammel kystby, hvor vi besøkte tre kaféer på en time, først for lunch, deretter kaffe, før det ble enda et kaffestopp et annet sted for å spise sjokoladepannekaker.
Været var upåklagelig, og det var glovarmt i solveggen.

Fra torget i Piran

Piran

Fra Piran gikk vi videre til Portorož ("Rosehavnen"), for å etter hvert finne bussen hjem igjen. Da var små jenteføtter trøtte, mens gutteføttene trasket hele veien hjem igjen også.



Dagen etterpå dro vi inn til hovedstaden, Ljubljana ("den elskede"). Vi satte oss på toget, som i seg selv var ålreit og med god standard, men det som er en times kjøretur med bil, tar 2,5 med tog. I tillegg til at tog koster €88 til sammen for oss fire, t/r. Å leie bil en dag koster litt over € 30. Neste gang blir det bil.

Ljubljanaturen begynte, som de fleste andre turer, med mat. Vi opplevde Slovenias utriveligste kelner, og ingen fikk helt hva de var ute etter, derfor bar det av gårde på en ny restaurant like etterpå.

Vi så Tromostovje, tre broer som er en stor attraksjon, og gikk langsetter elven som renner midt inni den kompakte bykjernen. Vi hadde planlagt såpass dårlig at vi kom frem i det butikkene (som var hovedmålet med denne turen) stengte. Heldigvis fikk vi dratt ut av hovedstaden på et stort shoppingsenter, så pengene fremdeles fikk bein å gå på.
Vi ser for oss at Ljubljana vil være nydelig når det blir grønnere rundt elven, og ønsker å dra tilbake på en litt mer planlagt tur, så vi får med oss utsikten fra den vakre borgen som ligger på en høyde inni byen.

Søndagen tilbragte vi på sykkelen, med å sykle til Kroatia. Vi luftet oss bare såvidt innenfor grensen, for å ha gjort det, men planlegger flere lengre turer dit senere. Sykkelturene (og forsåvidt gåturene) gjøres på Parenzana, en nedlagt jernbanelinje som strekker seg fra Italia til Kroatia. Et tureldorado som tar en gjennom vakre daler og fine tunneler.

Forrige helg gikk vi til nabobyen Koper (hvor vi har hatt helsestasjonpraksisen vår) for å gå på marked. Kveldstid måtte vi tråle oss gjennom noen drinkkart for å sjekke kvaliteten på drinkene til vi får besøk. Hard jobb.
Helga som kommer, skal vi til Italia, til Trieste, som er en halvtime unna med bil. De sier at byen er i ferd med å bli en spøkelsesby, hvor det nesten ikke er befolkningstilvekst, men kun aldrende eksil(eks)jugoslaver som bor.

Første uke; praksis

Første hele uka i Slovenia er over.
Bjørn og Trine Lise har vært på helsestasjonen, som vi har skrevet om tidligere. Denne uken har de vært med på undervisning i forebyggende helsearbeid (stress og kosthold) og de har observert sykepleierens pedagogiske funksjon i forhold til undervisning av barn i småskolen. Undervisningen foregikk på slovensk,   da den var rettet mot skolebarn, så de oppfattet ikke stort av selve innholdet, men de dro nytte av å observere undervisningsteknikken sykepleieren brukte.
De har deltatt i helseundersøkelser av barn og ungdom, samt hepatitt B- og tetanusvaksinering.
På legekontoret, hvor de også var noen dager, observerte de sykepleierens mange oppgaver.

Simone og Hilde har hatt sine praksisdager denne uken på barneavdelingen. De har vært mye på "emergency", som er et mottak, og en oppfølging av utskrevne pasienter. På dagtid har pasientene timeavtaler, men emergency er døgnbemannet, i fall et akuttilfelle. De har fått være med på flere pasientundersøkelser, alt fra babyer på noen få uker, til ei jente på snart atten år. Ultralyd av thyroidea, blodprøver, pasient- og pårørendesamtaler, kateterisering av en gutt på fire år er noen av tingene de har fått observert. Simone har i tillegg vært tolk for en tysk familie som ikke kunne engelsk.
Årsaken til at Simone og Hilde for det meste har vært på emergency, har vært fordi det har vært en sykepleier som kunne litt engelsk, og en lege som kunne litt tysk, så de har kunnet kommunisere.

Foreløpig har vi ikke fått delta så mye. Vi har vært undrende til hvorfor, og snakket med noen slovenske sykepleierstudenter om det, som forteller at det ikke er normal praksis i Slovenia at studentene deltar i praksis, kun observerer. Det er visst allmenn kjent at nyutdannede sykepleiere "ikke kan noen ting" her nede. I tillegg er språket en barriere, og mange har vegret seg for å inkludere oss, fordi de har følt at engelskkunnskapene ikke strekker til. Vi lærer oss slovenske ord så fort vi kan, men ettersom vi kun skal være her i ti uker, sier det seg selv at det er begrenset hva vi får til.
Vår slovenske kontaktperson har dessverre vært syk siden før vi ankom Slovenia, så vi har ikke hatt anledning til å få hjelp av henne, og ikke vet vi når hun blir frisk igjen heller.
Til gjengjeld har vi fått klaret opp i mange av misforståelsene som møtte oss den dagen vi ankom, så vi får fremdeles ha praksis de stedene vi har ønsket oss til, i tillegg til at vi heldigvis får dratt hjem den dagen vi har bestilt flybilletter til. Det så nemlig litt mørkt ut for en uke siden.
Bjørn og Trine Lise skal kun være to uker (8 dager) på helsestasjonen og en uke (4 dager) på barneavdelingen, og vice versa for Simone og Hilde. Derfor tror og håper vi det blir bedre på de andre avdelingene, fordi vi får være samlet, og slipper å bytte plasser (ergo får vi være lenger på ett sted).

Legger ved et par bilder av bolnica; sykehuset vi bare kaller Ubåten. Noen som skjønner hvorfor, mon tro?
Sykehuset ligger på en høyde et par kilometer unna Izola, og det tar litt under en halvtime å gå hjem, i det strålende solskinnet vi har blitt godt vant med.

Izola

Den sjarmerende utsikten fra et av soverommene

Cherry blossom

IZ-900, rett rundt hushjørnet

Første praksisdag er overstått, det har gått to dager siden vi ankom, og vi har fått sett oss litt rundt.

Utfordringene har stått i kø, med mange uventede overraskelser, enda flere misforståelser, og store språkutfordringer er noen av stikkordene for de siste dagene. MEN, leiligheten er flott, stedet enda flottere, og vi har det fint!

Vi har gått lenger enn langt, sett oss rundt, Simone og Bjørn tester treningsformen daglig, og Bjørn har allerede tatt sykkelen ut for en treningsøkt. 

Hva gjelder praksis, er vi nå splittet i to grupper.

Bjørn og Trine Lise tar hver morgen bussen til en helsestasjon i Koper sentrum (en stor naboby 6 km unna), og Simone og Hilde tar bussen til Bolnišnica Izola - sykehuset i Izola - 2 km unna, for å være på barneavdelingen der.

Vi har blitt vist rundt på de respektive plasser, og fått informasjon om stedet.

Barneavdelingen på sykehuset er delt i tre; ett mottak (hvor legen vurderer hvorvidt barnet skal innlegges eller ei), en infeksjonsdel, og en kirurgisk del. Alt i alt har de 35 sengeplasser, men bare et par sykepleiere er på jobb om gangen; én på infeksjonsdelen, én på den kirurgiske delen, og én på mottaket. Det er egentlig ni sykepleiere ansatt til å dekke dette, men fire av de er syke. Dette innebærer at sykepleierne må jobbe 25-timersvakter, i likhet med legene. I følge head nurse Doroteja er de ikke så fornøyde med dette, men det må til.

Helsestasjonen Bjørn og Trine Lise er på, består også av et legekontor. Det bygget vi er i, er delt i 4; Helsestasjon for babyer og barn opp til 7-8år, og legekontor for disse. Andre delen er også helsestasjon og legekontor, men for barn fra 7-8 år og opp til ungdommer (det er der vi er). I tillegg er det også et eget laboratorium og isoleringsenheter. Bjørn er aller mest fornøyd i dag, da han fikk legefrakk i stedet for sykepleieruniform, og konsekvent ble omtalt som doktor.

I dag har det også vært oppmot en 17-18 grader i sola, noe som ikke var å forakte for relativt vinterbleke nordmenn.

Reiseruten vår

To av oss startet turen med noen dager hos familiene våre i Tyskland. Vi møttes på Köln/Bonn flyplass (de andre kom med fly dit) og vi fløy videre til Venezia (Trevisio). Derfra tok vi buss inn til Piazalle Roma hvor vi skulle bo en natt på Santa Chiara hotell.

Hotellet lå veldig bra til, rett ved kanalen. Her er det bilde av Bjørn og Simone på brua ved siden av.

Vi tilbragte kvelden med god mat og godt drikke. Dagen etter stod vi opp TIDLIG og trasket rundt i Venezia, vi så blant annet Markusplassen og Rialtobruen. På ettermiddagen tok vi tog til en italiensk by som heter Trieste, og buss videre derfra og til Koper. Der møtte vi datteren til kontaktpersonen vår (siden hun var syk) og fikk litt informasjon, før det ble en liten taxitur til der vi skal bo i Izola.


Her er noen bilder fra Venezia:

Simone er kartleser

Utsikt fra hotellrommet

Markusplassen

Her har vi landet

Godt og varmt

Oss

Bjørn

Hilde

Simone

Trine Lise